Thymus vulgaris L.

Historie

Navnet Thymus stammer fra Tschirch fra gammelegyptisk tham eller thm. Dette var betegnelsen på en av flere timianarter man blant annet brukte ved likvasking og røykofring. Fra dette ble det greske thymos latinisert til thymus. Vulgaris er latin og betyr «vanlig». Timiannavnene overlapper i stor grad navnene til den beslektede, viltvoksende kryptimianen. Timian ble nevnt som legemiddel allerede hos Galenus, Aëtius, Dioskurides og Plinius. Man går ut fra at urten ble brakt over Alpene av benediktinermunker rundt år 1100 e.Kr. Den er ikke å finne i tidlige legemiddellister. Men man kan med sikkerhet påvise den hos Albertus Magnus, den hellige Hildegard von Bingen og Trotula, som spesielt berømmet den som middel mot kikhoste.

 

Botaniske kjennetegn

Timian er en dvergbusk på 20–40 cm høyde med forgreinede og ofte hule stengler. De små, smale, lineale til elliptiske bladene har filtaktige hår på undersiden. Bladranden er ofte rullet inn, og bladene sitter motsatt på korte stilker som har små sideblad. I øvre bladhjørne danner de små, rosafargede leppeblomstene yppige skjermer. Hele planten lukter behagelig aromatisk. Frøene er små, runde nøtter som maurene pleier trekke med seg og plasserer i maurtuen som beskyttelse mot sykdomsfremkallende stoffer. Blomstringstiden er fra mai til juli.

 

Forekomst

Timian er hjemmehørende i middelhavslandene, på Balkan og i Kaukasus og blir kultivert i mange subtropiske regioner. Nord for Alpene tåler den ikke vintrene. Sorter som er mer tilpasset et råere klima, er for eksempel norsk timian. Den hvitblomstrende spanske timianen (Thymus zygis), som særlig forekommmer på den iberiske halvøya, er også offisinell.

 

Bearbeidelse

A. Vogel anvender de friske, blomstrende delene som står over jorden og er dyrket biologisk til fremstilling av et alkoholholdig uttrekk. Innhøstingen finner sted i juni til september.

Timian er også mye brukt som te og som urtekrydder. Den eteriske oljen blir også benyttet i medisinsk sammenheng.