Strychnos ignatii BERG.

Historie

De giftige frøene fra denne planten som er hjemmehørende på Filippinene, er beskrevet av jesuittpresten Georg Joseph Kamel (Camellus 1661–1706). Han kalte planten opp etter Ignatius von Loyola, stifteren av ordenen han tilhørte, Fabae Sancti Ignatii. Det latinske Strychnos viser til «en slags nattskygge». Ordet ble avledet av strychnos hypnóticás, bærene fra Solanum dulcamara (bittersøt nattskygge), som har en narkotisk virkning. Navnet strychnos ble samtidig overført til planter med lignende narkotisk virkning. Amára betyr «bitter». På Filippinene kaller de innfødte planten for igasud eller igasr. Tidligere ble ignatusbønnen brukt på grunn av sin mage- og tarmstyrkende virkning og for «å drive ut urin og vind». De knuste frøene tjente til trolldomsforgiftninger og til å frarøve kjærlighetsdrikker deres virkning. Dessuten ble de brukt som febermiddel og som middel mot spoleorm.

Botaniske kjennetegn

Ignatusbønnen er en klatrebusk uten torner som ved hjelp av hakeformede, sammentrykte, vedaktige ranker klatrer helt opp til toppen av trærne. Stammen blir over 10 cm tykk og har en glatt, rødlig bark. På de tynne, filthårete greinene står bladene som er ordnet motsatt korsvis og er opp til 25 cm lange. Formen er udelt elliptisk eller bred eggeformet, og de løper ut i lange spisser. De unnselige, grønnlige blomstene danner klaseskjermer. Fra den øverste fruktknuten utvikler det seg gresskaraktige, svakt oransje-gule bær på 12 cm i tverrsnitt. Fruktene inneholder opp til 40 harde frø på cirka 3 cm lengde som står tett i tett. De er eggformet, uregelmessige, matt gråbrune og svært bitre. Ignatusbønnen blomstrer hele året igjennom.

Forekomst

Planten er hjemmehørende på noen få øyer i Filippinene og blir dyrket i Kina, Indokina og India.

Bearbeidelse

A. Vogel bruker en homøopatisk dillusjon som er laget av tørkede frø i overensstemmelse med den aktuelle homøopatiske legemiddelboken HAB (Homöopathisches Arzneibuch).