Pimpinella saxifraga L.

Historie

Opphavet til betegnelsen gjeldkarve ligger fortsatt i mørket. Noen språkforskere mener navnet kan føres tilbake til det latinske piper for «pepper». Denne sammenhengen kommer vel av det at når man smaker på roten, så etterlater den en krydret, senere brennende skarp smak. Navnet dukket opp for første gang i det 7. århundret hos den italienske legen Benedictus Crispus. Men betegnelsen pipinella, bibenella og lignende ble brukt på de forskjelligste planter, og i dag lar det seg ikke fastslå hvilke planter man den gang mente. Frau det 16. århundret blir imidlertid gjeldkarve uten tvil nevnt i alle urtebøker. I 1626 ble den nevnt i «Kreutterbuch» til Matthiolus som middel mot phtisis, feber, lokalt ved dårlig syn og ved melkemangel. Navnet saxifraga er avledet fra saxífragus, som betyr «å vokse i fjellsprekker» eller «steinbrudd». Gjeldkarve gikk for å være et middel mot stein i urinblæren, noe som også gjaldt arten Saxifraga granulata.

Botaniske kjennetegn

Pimpinella major (L.) HUDS. og Pimpinella saxifraga L. (gjeldkarve) gjelder begge som offisinell for rotdrogen. Begge artene fremviser stor variasjon når det gjelder form og underarter. Bare fra P. saxifraga er det tre kjente underarter: ssp. eusaxi fraga, ssp. alpestris og ssp. nigra. Gjeldkarve er perennerende og vokser opp fra en tykk, forgreinet rot. Den 30–70 cm høye stengelen har riller og ofte litt hår. De nederste bladene er enkle og finnete med tre til ni langovale, sagtannete småblad. I hvilken grad bladene er inndelt med hensyn til øvre og nedre plassering, er svært variabelt. De hvite blomstene sitter noe lavere enn de rødlige blomsterskjermene som utvikler 2 mm lange frukter med langsgående riller om høsten. I motsetning til den lille gjeldkarven, er stengelen på den store som et hult rør og har dype kantete furer. Blomstringstiden er far juni til oktober.

Forekomst

Den store og den lille gjeldkarven er nesten de eneste representantene for den artsrike Apiazeen-slekten Pimpinella som er hjemmehørende i Europa. Alle de andre hører hjemme i Asia. Den lille gjeldkarven foretrekker, i motsetning til den store, tørre, magre enger og lyse skoger, både på flatlandet og opp til 2000 moh. Den hører hjemme i hele Europa og Vest-Asia. og har også slått seg til i Nord-Amerika. Den store gjeldkarven ser man mer sjeldent.

Bearbeidelse

På grunn av gjeldkarvens artsrikdom (f.eks. ikke-offisinelle sorter), ser man svært hyppig bastarddannelser og likhet med andre slekter (f.eks. Heracleum sphondylium L. [kystbjørnekjeks] og Pastinaca sativa L. [pastinakk]) samt forvekslinger og forfalskninger når det gjelder handelsvaren. Den lar seg bare identifisere ved en kromatografisk prosess – om det da i det hele tatt er mulig.

A. Vogel bruker friske røtter som graves ut opp høsten og som kommer fra kontrollert, biologisk eget felt. Disse brukes til å fremstille en grunntinktur. Egen dyrking garanterer pantens genetiske enhet, utelukker forvekslinger og forfalskninger og garanterer at kvaliteten forblir den samme. Gjeldkarven kan brukes til te og til fremstilling av likører. Pulver fra roten blandet med honning lindrer heshet. Ferske urter brukes også som suppekrydder.