Hypericum perforatum L.

Historie

Prikkperikum, som er å finne i verkene til Plinius og Dioskurides, ble allerede benyttet som legemiddel i oldtiden, mot somatiske og psykiske lidelser. Dessuten var planten ingrediens i theriak (allmenn medisin) som keiser Nero fikk av legen sin, Andromachus, som antidot mot forgiftninger. I den gammelgermanske solkulturen spilte prikkperikum en viktig rolle, for på den ene siden viser blomsterformen og -fargen til solen, på den andre siden ble den sett på som «lysbærer». Da kristendommen ble innført ble solverv og solvervsplanten – en plante som begynte å blomstre omkring Johanni (24. juni), viet Johannes døperen. Stoffene i denne prikkperikumen er mest virksomme akkurat på denne tiden. Ifølge en folkelegende symboliserer den røde saften til planten martyren Johannes’ blod. Urtebokforfattere fra tidlig middelalder kalte den også «Corona regia», kongekrone, fordi blomsten kunne ligne på en himmelsk strålekrans. Prikkperikum har til alle tider vært brukt til sår- og smertebehandling. I middelalderen og i tidlig moderne tid har den også fungert som psykoterapeutikum og apotropaikum (et middel som beskytter mot ulykke). Dette middelet ble brukt av eksorsister, derav navnet «Fuga daemonum».

Paracelsus skriver i 1525 om prikkperikum at enhver lege skal vite at Gud har lagt en stor arcanum (hemmelighet) i denne urten, ikke minst på grunn av de ånder og de fantasier som bringer mennesker i fortvilelse. Opphavet til det greske slektsnavnet er uklart. En versjon sier at det kommer fra hyper eikon som betyr «det som overgår ethvert bilde og enhver forestilling», og henspiller på plantens legende kraft. Mer sannsynlig er at navnet viser til titanen Hyperión («den høye»), som sammen med Theia avlet solguden Helios (som mange steder også kalles Hyperion). Helios bærer en strålekrans om hodet og heter «den lysende». Artsnavnet perforatum betyr «gjennomhullet» og henger sammen med at bladene og blomstene ser ut som om de er gjennomstukket av nåler.

 

Botaniske kjennetegn

Fra den kraftig forgreinede rotstokken vokser det om våren opp flere harde, ofte rødlige, nakne stengler på 50–80 cm. Øverst er de forgreinet og vokser kraftig i bredden. Et karakteristisk kjennetegn som gjør at prikkperikum kan skilles fra andre Hypericum-arter, er de to langsgående kantene på stengelen. På disse står de ustilkede bladene som er langovale og helrandete og har fine, sorte kjertelpunkter. De gullgule blomstene står på greinspissene i små skjermer. De femflikete, asymmetriske kronbladene har også ekskretkjertler. Når man knuser blomstene, renner saften ut og farger fingrene blåfiolette. De tallrike støvbærerne står samlet i tre bunter. Det finnes mange underarter av H. perforatum, som skiller seg fra hverandre på grunn av bredden på begerbladene Forfalskninger og forvekslinger forekommer ofte med nært beslektede Hypericum-arter. Prikkperikum lar seg gjenkjenne ved hjelp av en stengelbit eller ved kromatografi av en tynn skive. Blomstringstiden er fra slutten av juni til september.

 

Forekomst

Prikkperikum er hjemmehørende og relativt utbredt i tempererte klimasoner i Europa, det vestlige Asia og i Nord-Afrika. I andre tempererte soner er den innført. Planten foretrekker kalksteingrunn eller gammel steingrunn på solrike steder eller brakkland, enger og skogkanter, mur og veier opp til 1500 moh.

 

Bearbeidelse

A. Vogel benytter alkohol- og oljeuttrekk samt homøopatisk, manuell risting. Uttrekkene lages av de friske skuddspissene av prikkperikumen, både fra kontrollert, biologisk dyrking og fra høsting i naturen. Høstingen foregår like før full blomstring. Ved å bruke den ferske urten sikrer man seg en relativt høy andel hyperisin.