Gelsemium sempervirens (L.) Jaume St.-Hill.

Historie

Navnet jasmin har sammenheng med det italienske ordet gelsomino som sammen med det sørfranske jensemie eller det katalanske gessami peker tilbake på det persisk-arabiske ordet yasamin eller yasemin. I det gamle Hellas betydde iásminon en «velduftende olje fra Persia». Slektsbetegnelsen sempervirens stammer fra latinsk semper for «alltid» og virens for «noe som blir grønt». Indianerne i Nord-Amerikas sørlige stater brukte gul jasmin til såkalte gudsdommer og til giftmord. Ved en slik forgiftning stivner man totalt ved full bevissthet og med åpne øyne, man kan ikke røre seg og får likevel med seg alt som foregår i omgivelsene. Othomi-indianerne kalte en slik typisk Gelsemium-tetanus for bé-í som betyr «opphør av all bevegelse», og giftdrikken, som ble fremstilt av Gelsemium-roten, ble kalt for bebo-sito, som betyr «likkiste av glass».

Botaniske kjennetegn

Gul jasmin er en slyngplante med tynne, opp til 5 m lange, delvis forvedete og sterkt forgreinede skudd som vokser opp fra en kraftig rotstokk. Planten har lansettlignende, mørkegrønne, glinsende blad med motsatt bladstilling. I bladhjørnet til de øverste skuddene står de lysende gule fire–fem cm lange, velduftende blomstene. Det femflikete blomsterbegeret er trompetformet. Frukten er en hengende, lysebrun kapsel med et papiraktig skall og runde frø med vinger på spissen. Blomstringstiden er fra april til mai.

Forekomst

Gul jasmin er hjemmehørende i de sydlige statene i den atlantiske delen av Nord- og Mellom-Amerika, trives i skog og langs kysten av Virginia, Florida, Texas, Mexico og Guatemala. I Sør-Frankrike og Sør-Anatolia blir det kultivert en del jasminarter til utvinning av olje.

Bearbeidelse

A. Vogel anvender den homeopatiske gunntinkturen i overensstemmelse med den aktuelle homøopatiske legemiddelboken HAB (Homöopathisches Arzneibuch). Det er de friske, underjordiske delene av Gelsemium sempervirens (L.) Jaume St.-Hill som brukes.

Potenseringen av dillusjonen gjøres ved å riste for hånd.