Baptisia tinctoria (L.) R.Br.

Historie

Artsnavnet Baptisia er avledet av det greske báptisis, som betyr «å senke noe ned», og fra baptízein, báptein, som blir oversatt med «senke ned, døpe, gjennomfukte, farge». Tinctórius betyr «hører til farging» etter det latinske tingere for «å farge». Dette navnet, og også det norske, henviser begge til at det utvinnes et indigofarget (blått) stoff fra bladene.

Botaniske kjennetegn

Den korte rotstokken er nesten forvedet, gråbrun utenpå, mer gul inni, og den har tallrike trevler. Stengelen er sterkt forgreinet og har fine riller. Fargen er gulbrun. Stengelen kan bli opp til 1 m høy og har tretallige, blågrønne, enkle, spredte blad med kort stilk og små, tornete sideblad. I enden av stengelen sitter gule erteblomster i luftige blomsterklaser. Frukten er en sterkt oppsvulmet, blåsvart belg med læraktig skall, 2–3 cm lang, og frøene er nyreformede og ujevne. Blomstringstiden er fra juli til august.

Forekomst

Vill indigo hører hjemme sør i Canada og øst og nordøst i USA. Man finner den ofte på tørr, sand- eller leirholdig jord og i lys løv- og nåleskog, lysninger og grøftekanter. Kulturer som er anlagt i Mellom-Europa trives godt.

Bearbeidelse

A. Vogel anvender de friske delene av planten som står under jorden i overensstemmelse med den aktuelle homøopatiske legemiddelboken HAB (Homöopathisches Arzneibuch) til fremstillingen av en homøopatisk grunntinktur. Potenseringen av dillusjonen gjøres ved å riste for hånd.

Av røttene blir det også fremstilt tinkturer og ekstrakter. I opphavslandene blir de unge skuddene spist som asparges.