Aristolochia clematitis L.

Historie

Legeholurten hører til de eldgamle legeplantene som ble benyttet allerede av de gamle egypterne, senere av Hippokrates, Theofrast, Dioskurides og Plinius. Planten var ingrediens i theriak, et allment middel mot byller, febertilstander og slangebitt. Det gammelegyptiske navnet på planten betyr på norsk noe sånt som «motbydelig for slanger». Det latinske navnet Aristolochia er satt sammen av áristos som betyr «den beste», og lóchos, som står for «nedkomst, fødsel», til sammen betyr ordene «det beste for fødselen». Navnet viser altså at planten ble brukt ved fødsler. Hildegard von Bingen mente at Aristolochia åpnet kvinnens lukkede organer og oppløste størknet menstruasjonsblod. Lonicerus skrev i sin urtebok fra 1564 at legeholurten, når den ble pulverisert og blandet ut med andre ingredienser, blant annet vin, renset moren (livmoren) og drev ut døde fostre. Alle barselkvinner burde drikke dette. Planten skulle også hjelpe mot kroniske byller og puss. Paracelsus foreskrev planten som middel mot kreft. Dermed blir det synliggjort at han behandlet en sykdom med et middel fra en plante med tilnærmelsesvis samme sykdom, for i 1981 ble den fytoterapeutiske bruken av legeholurt forbudt på grunn av plantens mulige kreftfremkallende virkning. Artsnavnet clematitis er avledet av det greske klema som betyr «ranke» og betegner plantens form.

Botaniske kjennetegn

Fra en krypende rhizom vokser det opp 30–70 cm høye stengler med hjerteformede, bleke, gulgrønne langstilkede blad. Fra bladhjørnene springer det ut to til åtte lange, gule blomster. Blomsterhylsteret er i utgangspunktet tykkest på midten, så rørformet og kledd med hår, og ytterst utvider det seg til en tunge. Takket være denne formen blir bestemte insekter (fluer) som kryper inn i blomsterrøret, og som skal befrukte planten, holdt så lenge fanget at det skjer en befruktning. Den grønne, pæreformede frukten er nøttestor og åpner seg i seks klaffer. Inne i frukten ligger det flate, trekantede frø. Blomstringstiden er fra mai til juni.

Forekomst

Legeholurten hører hjemme i middelhavsområdet, Kaukasus og Midtøsten. Nord for Alpene stammer den sannsynligvis fra klosterhager og er blitt viltvoksende. Her utvikler den sjelden frukt. Planten foretrekker solrike vokseplasser på vinmarker, ved hekker, jorder og kratt. 

Bearbeidelse

A. Vogel anvender homøopatisk dillusjon i tråd med den aktuelle homøopatiske legemiddelboken HAB (Homöopathisches Arzneibuch).

Det er de friske delene som vokser over jorden som benyttes.