Aesculus hippocastanum L.

Historie

På bakgrunn av brunkullanalyser vet man at hestekastanjen var hjemmehørende i Mellom-Europa før siste istid. Så ble den presset sørover og bredte seg ut i Nord-Hellas, Balkan-fjellene, Kaukasus og over Lilleasia til Himalaya. Veien tilbake til Mellom-Europa fant den først etter at legen og botanikeren Karl Clusius (1526–1609) hadde fått hestekastanjer som avskjedsgave av den tyrkiske sultanen. I 1576 plantet han dem i Wiener Hofgarten. De første illustrasjonene og beskrivelsene stammer fra Matthilus (1565), som mottok en fruktgren fra Konstantinopel. Det varte imidlertid ennå svært lenge før treet igjen fikk feste i vestlig område.
Takket være sin flotte vekst, vakre blad og praktfulle blomster kan man nå ikke tenke seg å være den foruten verken i hager eller parkanlegg.
Opprinnelsen til artsnavnet Aesculus er uklar. Etter Linné skal det skrive seg fra en eikesort. Hippocastanum betyr «hestekastanje». Navnet henspiller på bruken av frøene ved hoste og kortpustethet hos hester og på det faktum at det dreier seg om en kastanje som ikke egner seg som menneskeføde. Hestekastanjen er imidlertid et kjærkomment vinterforingsmiddel for hjort, rådyr og villsvin. I medisinsk sammenheng brukes kastanjen mot hemoroider, uterusblødninger, vaginal- og tarmkatarr, kronisk bronkitt, epilepsi, migrene og svimmelhet. Den har også vært brukt som ingrediens i luktepulver ved nesepolyppbehandling.
Tidligere trodde folk flest at dersom man hadde en hestekastanje i lommen, var man beskyttet mot gikt, reumatisme og ryggsmerter.

Botaniske kjennetegn 

Hestekastanjen er et flott tre på 30– 40 m. Det kan bli opp til 250 år gammelt og dør for det meste fordi det knekkes av vinden. Stammen er gråbrun med bark som i begynnelsen er glatt, og senere får skjell. Om våren viser de første, tykke, kjegleformete, klebrige knoppene seg. Fargen er mørk rødbrun. Ut av knoppene ruller det seg blad med 5–7 småblad som utgår fra ett og samme punkt. Bladene kan bli over 20 cm store. Unge blad er brunrøde av farge og dekket med hår. Når hårene er forsvunnet, blir bladene grønne og strekker seg ut i vannrett stilling. I den kjegleformede, opprette blomsterstanden er det ofte over hundre enkeltblomster av hvit eller rødlig farge. De grønne, piggete fruktene har et fast skall som sprekker ved modning. Frukten (marone) inneholder ett eller to mørkebrune, glinsende frø med en hvitaktig navleflekk. Blomstringstiden er fra mai til juni.
Edelkastanjen (ekte kastanje) hører til bøkefamilien og er ikke beslektet med hestekastanjen.

Forekomst

Takket være dyrking er hestekastanjen nå vidt utbredt og også viltvoksende. Man finner den i alle tempererte klimasoner opp til 1200 moh. Treet foretrekker skygge og fukt.

Bearbeidelse

A. Vogel fremstiller en tinktur, en konsentrert tablett og et homøopatisk pulver av friske frø (kastanjene) som stammer fra viltvoksende trær. Uttrekk fra friske skudd (gemmae) og blomster brukes også i medisinsk sammenheng. Til teblandinger er det vanlig å bruke bladene eller barken. Hestekastanjemel kan brukes til rengjøring av tøy (bolussepe) etter at garvestoffene er vasket ut. Saponine brukes som mel i husholdningen og i industrien på forskjellige områder. Aescin benyttes i kosmetikk som gele og O/W-emulsjoner og som solfaktor fordi stoffet absorberer de ultrafiolette strålene.